Traumebehandling

Igjennom mange tider er mennesker blitt plaget av marerittagtige tilstander som fyller dem med følelsen av uerstattelig tap, og følelsen av frykt og gru. Nevrologer og psykiatere over hele verden har beskrevet den posttraumatiske tilstand som innhold fra fortiden og som en plutselig og repeterende følelse av hjelpesløshet. Mange traumatiserte mennesker har store vansker med å beskrive presist hva som har skjedd. De opplever ofte sensoriske elementer av traumet uten å være i stand til å skape mening i hva de føler eller ser. Den mystiske kombinasjon av å huske følelser og på samme tid glemme opprinnelsen og innholdet, kalles represjon eller dissosiasjon.

I starten mente man at disse kammuflerte hukommelsestap eller truende opplevelser var et resultat av paralyserende frykt oppstått i forbindelse med trussel om død. Tapet av minnet oppleves ikke bare som en manglende evne til å gjenkalle den spesielle hendelsen, men mer en manglende evne til vedvarende tankevirksomhet og det å stå i en jobb. Disse klientene har problemer med oppmerksomhet og blir lett slitne. Minnene er uløselig knyttet til ens følelse av seg selv, og når frykten og ubehaget som knytter seg til traumet forstyrrer et verbalt og veldefinert minne om hendelsen, mister folk seg selv, føler seg hjelpesløse og begynner og søke etter forståelse fra omgivelsene.

Når folk utvikler PTSD fører gjenspillingen av traumet til ubehag. For de hvor den traumatiske hendelsen knytter seg til sosiale og mellommenneskelige prosesser, utvikler det seg sekundære biologiske konsekvenser som er vanskelige å reversere. Fordi disse menneskene er i en utollerérbar tilstand, er tendensen å aktivt unngå alt som minner om traumet. Dette fører til at de blir avhengige av medisin, narkotika eller alkohol for å få disse følelsene til å bli borte, fordi de har mistet troen på at de kan lære å tollerere disse følelser uten hjelp fra omverden. Frykten for å bli spist opp av disse "grusomme" følelsene, fører dem til å tro at det å ikke kjenne på dem vil få dem til å forsvinne.

Det som ikke føles forblir uforandret eller øker et indre press som tvinger mennesker til å forsterke sin unngåelsesatferd. Undertrykte følelser kaller på oppmerksomhet fra sin skyggetilværelse. Behandling med hypnose innebærer å forme disse uforenelige følelsene ved å forbinde dem varsomt så pasienten kan begynne å tollerere den tilstand som før overveldet dem. Selv mindre konflikter eller stress kaster pasienten tilbake i forvirring.

Den første delen av behandlingen ligger i meningen med hendelsen hvor traumet skjedde. Den andre delen ligger i livshistorien som knytter seg til den traumatiske hendelsen. Spesielt de som oppstår i barndommen. Blant slike eksempler kan nevnes naturkatastrofer, krigsopplevelser, og sosiale traumer som kidnapping og voldtekt. Symptomer som følger av disse hendelsene knyttes gjerne til posttraumatisk stress forstyrrelse (PTSD). Vi synes å ha med et syndrom å gjøre som berører alle aspekter av en persons liv, på et kroppslig, sjelelig, og åndelig nivå. Det posttraumatiske syndrom trigges av plutselig trussel om tap av liv, eller skade(r) som oppstår i en tilstand av hjelpesløshet. Og de nevrofysiologiske forandringer som trigges av disse opplevelsene, lagres på en eller annen måte i minnet i personens underbevissthet på en selvforsterkende måte i samvariasjon med andre slike opplevelser, og fører til en sårbarhet. Peter Levin¹ har bemerket at mennesker i motsetning til dyr - kanskje pga høyt utviklede kognitive hjernesentre - synes å undertrykke instinktiv atferd, og at lagringen av unormal intens tilstand fører til en overbelastning av ulike hjernesentre som fører til traumatisering.

Selvom vi har godtatt at en tilstand av følelsesmessig stress over lang tid synes å bryte ned kroppen, så har legevitenskapens relative rigide medisinske metode latt til å blinde oss for de underliggende somatiske manifestasjonene av det følelsesmessige stresset. P.g.a. manglen på sofistikerte vitenskapelige metoder har de tidlige pionerer innen medisinen basert seg utelukkende på observasjon, og diagnosene er utelukkende basert på historie og fysisk undersøkelse alene. Resultatet har vært en tilkjennegivelse av en sinn/kropp relasjon heller enn et sinn/hjerne/kropp kontinuum. Siden har vi funnet ut av - blant annet gjennom hypnose - at det å forandre en trussel om det ukjente, gjennom å informere og utdanne pasienten, forandrer kroppens stressrelasjon og fremskynder heling.

Det å gi pasienten en rasjonell og komprehensiv forklaring på deres symptomer er sterk medisin. Den åpenbare lindring som oppleves av pasienten gjennom hypnosen, takknemligheten som uttrykkes, og den raske reaksjon i f.h.t. behandlingen som følge av detaljert og grundig opplæring, er en imponerende prosess.

Kilder:

¹ Levin, P.: Waking the Tiger, Berkeley, CA.: North Atlantic Press, 1997