Hypnose

Kunnskap om hvor underbevisstheten har sin fysiske beliggenhet i hjernen, har vi fra hjerneforskningen. Bevisstheten har tilknytning til det sympatiske nervesystemet, som reguleres via sentre i storhjernen (cerebrum). Dette systemet styrer blant annet de muskelgruppene vi selv har kontroll over, og som vi bruker til for eksempel å løfte benet, nikke med hodet, peke, o.s.v. Tankevirksomheten vår foregår for eksempel i storhjernen. Underbevisstheten kan i større grad knyttes til det autonome nervesystemet, som blant annet kontrollerer de muskelgruppene vi ikke selv kan styre, og som holder i gang hjertefunksjon, åndedrett, fordøyelse, o.s.v. Det autonome nervesystemet blir også kalt det vegetative nervesystemet, fordi vi har liten eller ingen mulighet for å utøve bevisst kontroll over det. Gjennom hypnose er det imidlertid fullt muligt å innvirke også på det autonome nervesystemet, og for eksempel få bukt med rødming, anspenthet, rykninger, og lignende.

Vi kan lokalisere underbevisstheten først og fremst til det limbiske system, mellom storhjernen og mellomhjernen. Spesielt to nervekjerner i det limbiske system - hypothalamus og amygdala - er sentrale. De ligger begge dypt i hjernen, og ettersom de danner knutepunktet for det autonome nervesystemet, bidrar de sterkt til påvirkning av både følelsene våre og underbevisstheten. Hypothalamus kontrollerer blant annet kroppstemperatur, blodsukker, appetitt, seksuelle lyster og menstruasjon. Lillehjernen (cerebellum) opererer under bevissthetsnivået ved å samordne bevegelsene som kontrolleres av den muskulaturen vi har herredømme over, og ved og holde kroppen i likevekt.

Hypnose er en kontekst for psykoterapi, og ikke et terapisystem i seg selv. I hypnose induserer vi responsivitet, henter ut ressurser og anvender dette på problemområder. Ved bruk av hypnose kan vi intervenere både direkte og indirekte, bevisst og ubevisst. For eksempel kan det overfor personer med et ambivalent forhold til det å prestere, være nødvendig å reformulere arbeidsoppgavene slik at en legger mer vekt på andre aspekter ved personens fungering enn det å evaluere prestasjonene. Hypnose medfører på ingen måte at en omgår psykologiske lovmessigheter eller typiske individuelle reaksjoner. Tvert om vil de frembringes raskere, og en må registrere, bearbeide og utnytte dem for å øke terapiens effektivitet. For eksempel kan en konkret beskrivelse av hvordan en tenker seg at endorfiner dannes fysiologisk og biokemisk, hjelpe klienten til å skape seg et godt, effektivt og nyttig visuelt bilde av prosessen. Dette kan bidra til smertereduksjon. Også endring av den “indre dialog” kan med hell nyttes innen for en hypnosebehandling. Forskning viser at forestillingsbildenes intensitet og realitetskarakter øker under hypnose.

Hypnosens store fortrinn er konsentrasjon og mulighet for avgrensning av psykologiske variabler. Under vanlig våken interaksjon gis det altfor mange muligheter for avledning. Det må tas stilling til alt for mange stimuli samtidig. Hypnosens ro, avslapningseffekt og konsentrasjon gjør gjerne interveneringen mer effektiv fordi en omgår unødvendig avledning.

Selv om det er ulike definisjoner på fenomenet hypnose, er det i alle fall mulig å beskrive hva de fleste mennesker opplever i en hypnotisk tilstand. De kanskje viktigste kriteriene er en følelse av velvære, ro og avspenning. Paradoksalt nok - i forhold til populære misoppfatninger av hva hypnose er - gir hypnosetilstanden en følelse av kontroll. Hypnose er først og fremst en tilstand der en opplever at en kan velge mellom tankemessige, følelsesmessige og atferdsmessige opplevelser av fenomener som en vanligvis ikke har tilgang til. De fleste opplever at kroppen føles tung. Tyngdefølelsen i tilknytning til følelsen av avspenning og avslapping oppleves som svært behagelig i de fleste tilfeller. Enkelte mennesker opplever en følelse av letthet i kroppen, en flytende eller svevende fornemmelse som likeledes er positiv og behagelig. I tillegg kan en også under hypnose få tilgang til minner og fantasier som en ellers ikke til vanlig har kontakt med. Dette gjelder for eksempel minner fra barndommen, som en kan gjenoppleve på en særlig levende og konkret møte. Et annet vanlig fenomen er at opplevelsen av tid forandres i den hypnotiske tilstand. I alminnelighet vil en person etter hypnosen tro at den tiden vedkommende har vært i transe, er mye kortere enn tiden som faktisk har gått. En person kan ha befunnet seg i transe i en halv til én time, men opplever selv etterpå at det hele har vart i 5-10 minutter.

Forskning har vist klare forskjeller mellom det å sove og det å være i hypnose. Den mest åpenbare forskjellen er at en i hypnose er i stand til å motta og reagere på verbale stimuli fra terapeuten. Det hender i mange tilfeller at noen kan falle i en søvnlignende tilstand under hypnose uten at det gis spesifikk suggesjon om dette. Klinisk erfaring peker i retning av at hypnose og søvn er to kvalitativt forskjellige tilstander. Hypnose gir en enestående mulighet til bevisst valg og konsentrasjon, i motsetning til den “passive søvnen”. Dette innebærer imidlertid at hypnosen også kan brukes til nettopp å fremkalle søvn og være et nyttig hjelpemiddel i behandlingen av søvnløshet. Hypnosen er ikke en passiv, men en aktiv tilstand. Dissosiasjon i denne betydning vil innebære en fortrengning av bevisste prosesser, slik at gradvis flere stimuli selekteres fra bevisstheten. En person i dyp hypnotisk tilstand kan la den eneste kilde til stimuli være terapeutens stemme.

Ofte må man bruke tid på å informere og bearbeide ulike misoppfatninger hos klienten før hypnose kan anvendes for terapeutiske formål. Klienten må lære hva transeopplevelsene består i. Noen tror at den hypnotiske tilstanden er farlig. Noen tror den fører til endringer i vårt nervesystem. Ingen undersøkelser har vist at grunnleggende fysiologiske forhold i hjernen endrer seg som resultat av at en er hypnotisert. Den ansvarlige behandleren må ivareta slike oppfatninger hos den hjelpsøkende. Fordi kunnskaper om relasjonens betydning og forståelsen av interaksjonen mellom terapeut og klient er så viktig for å forstå hypnosefenomenet, må nødvendigheten av faglig kompetense understrekes.

Hypnose er ikke en behandlingsmetode, men en spesiell form for kommunikasjon. Disse forutsetningene må brukes i arbeidet og ved redefinering av tilsynelatende feil og nederlag. Blant annet er det slike hensyn som er årsaken til at vi i Norge har en streng lovregulering av hvem som kan få anvende hypnose i klinisk og forskningsmessig sammenheng. Bare psykologer og leger har anledning til å praktisere hypnose i Norge. Bruk av hypnose er et meget potent virkemiddel, men må bare ses på som én metode blant flere som anvendes integrert i en psykoterapeutisk sammenheng.